Jeg trodde jeg kunne være meg selv på Facebook. Helt til jeg ble utestengt | Maria Amelie

Når Facebook sier nei, hvem skal man gå til da?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det startet med at jeg var på seiltur og sjekket Facebook. Plutselig sto det at jeg er utestengt. Noen mente at profilen min og jeg som person var falsk. Etter 16 år som Maria Amelie og ni år som bruker på Facebook, var jeg altså utestengt. Bestemte Facebook nå også hva jeg skulle hete?

Etter intens googling lærte jeg at da Facebook innførte sin «real name policy», vekket det mange reaksjoner fordi ikke alle hadde «government approved ID». Derfor lempet de litt på reglene og lot ID som bibliotekkort, fagforeningskort gjelde så lenge det finnes bevis med bilde og fødselsdato.

Var de ute etter å ta meg?

Jeg sendte inn slike bevis på at jeg heter Maria Amelie og bruker dette navnet i det offentlige rom. Det ble avslått. Jeg sendte inn flere bevis. Det ble avslått. Var Facebook ute etter å ta meg?

Facebook sa at hvis jeg har to navn, kan jeg sende inn bevis på begge og velge hvilket som skal gjelde, og de lovte meg i deres retningslinjer ikke å bruke det navnet jeg ikke ønsket å bruke. Jeg var redd for at profilen min med kontakter, viktige samtaler og bilder kunne bli slettet i løpet av en uke, så jeg sendte i desperasjon inn bevis på både Maria Amelie og passkopi med navnet Madina Salamova.

Jeg forklarte at jeg holder på å bytte navnet mitt til Maria Amelie, men det tar litt tid å søke norsk statsborgerskap, og at å bytte til Maria Amelie i det russiske passet, ville bety at jeg må bo flere måneder i Russland, et land jeg ikke har returnert til siden jeg ble tvangsdeportert dit i 2011. At jeg het Maria Amelie i 16 år, og at det er det autentiske navnet alle kjenner meg til. Så plutselig fikk jeg adgang til Facebook med navnet Madina Salamova ...

Var det et menneske eller en algoritme? Ukjent

Jeg fortsatte å prøve få dem til å endre navnet mitt til Maria Amelie. Avslag. Avslag. Avslag. Hvert avslag var skrevet på norsk og undertegnet av Susanna, community operations facebook. Hadde Susanna et etternavn? Var det et menneske eller en algoritme? Ukjent.

Jeg begynte å savne Utlendingsdirektoratets avslag på mine søknader fra da jeg var asylsøker, ankemuligheten og et uavhengig organ som kunne vurdere dette. Fordi når Facebook sier nei, hvem skal man gå til da?

Jeg begynte å savne Utlendingsdirektoratets avslag på mine søknader fra da jeg var asylsøker, ankemuligheten og et uavhengig organ som kunne vurdere dette.

Jeg tok direkte kontakt med det norske Facebook-kontoret i Norge som ble ønsket velkommen med pomp og prakt.

«Dette er som sagt ikke mitt ansvarsområde, her må du henvende deg til vårt Policy team. Har videresendt mailen din.» - var svaret fra Rune Paulseth, leder for Facebook i Norge.

Han sendte meg til reklame og kommunikasjonsbyrået Spotlight PR byrå i Sverige som håndterer slike henvendelser som gjelder Facebook retningslinjer og ytringsfrihet.

Jeg kjente meg utrygg

Der fikk jeg heller ikke noen svar på hvorfor mine søknader om å hete Maria ikke ble godkjent.

Det var åpenbart noen som hadde klaget på profilen min for første gang på ni år. Var noen ute etter meg? tenkte jeg. Jeg kjente meg utrygg fordi jeg tidligere har fått trusler på Facebook og e-post. En av truslene ble behandlet hos Politiet. Saken løste seg, og det var ingen grunn til å tro at den samme personen skulle ta meg på Facebook. Men hva om det var noen andre?

Hva er de moralske vurderingene?

«Kan dere anerkjenne min bekymring og gi meg et svar», skrev jeg til kommunikasjonsbyrået tre ganger. Dette var jo større enn meg.

Hva med flyktninger eller papirløse som er forfulgt og ikke kan bruke sitt ekte navn? Blir de også marginalisert fra det offentlige rom i sosiale medier?

Hva med kvinner i voldelige relasjoner som må flykte og endre navn?

Hva med flyktninger eller papirløse som er forfulgt og ikke kan bruke sitt ekte navn? Blir de også marginalisert fra det offentlige rom i sosiale medier?

Eller mennesker som er forfulgt på grunn av sin seksuelle legning? Gjør Facebook det enklere å klage på sårbare folk som ikke har de rette ID-papirene og avskjære dem fra viktige kontakter og sosiale forum?

Ingen svar. Men så fant jeg i deres retningslinjer at de samarbeider med «law enforcement». Men hvor da? I Norge? Eller i USA hvor de er på vei til å velge ut Donald Trump som president? Hva er de moralske vurderingene?

Hetset på Facebook-grupper

Det stopper dessverre ikke her. Tidligere i vår oppdaget jeg at det fantes tre Facebook-grupper som brukte navnet mitt i en tittel, og hadde et krenkende innhold som kunne gå under «harassment», pluss at de inneholdt mye spam.

I mai brukte jeg Facebooks nylig forbedrede verktøy for å si fra om hetsen, og fikk som svar at innholdet og målet med gruppene «doesn't violate our Community Standards». Det er rart, fordi en av pilarene deres er følgende: «We want people to feel safe when using Facebook», og dette: «We remove content that appears to purposefully target private individuals with the intention of degrading or shaming them».

Jeg spurte Spotlight PR om hva som er de moralske, etiske og tekniske retningslinjene som ligger til grunn for den type vurderinger.
Ingen svar på dette heller.

Vi må si ifra

Gruppene finnes fortsatt, men alt innholdet er enten blitt skjult for meg og andre brukere, eller så er det blitt slettet. Har de ryddet opp i det stille fordi de visste at jeg skriver en kommentar om det hele? Ukjent.

Timer før jeg leverte denne kronikken, sendte jeg inn ti bevis på at jeg heter Maria Amelie, minst fire av dem går under deres retningslinjer og resten er supplerende bevis. Siste forsøk.

Svaret kom fort fra en som heter Adam og bare Adam: Thanks for contacting us. We're currently unable to confirm your name. This might be because your name doesn't follow our name standards. Please visit the Help Center to learn what names are allowed on Facebook.

PS:
Jeg har full forståelse for hvor vanskelig det er å være Facebook og lage retningslinjer for mange millioner mennesker. Derfor må vi som enkeltindivider og som nasjoner utfordre deres tilsynelatende demokratiske alibi. Vi må si ifra om hver eneste ting som innskrenker vår rett til å være på Internett, vår rett til å ytre oss og være den vi vil være. Ytringsfrihet er ikke noe som blir gitt til oss fordi vi fortjener det, men det er noe vi må kjempe for hver dag, hvert minutt og i hver Facebook-post.